Debatt

Opprettet 08.05.2016 av baremegselv, dame, 42 år, Hedmark.

Ut av skapet eller ikke?

Hei! Med frustrasjon skriver jeg dette innlegget i håp om at noen der ute kan gi meg noen gode tips og kanskje litt motivasjon på veien. Dette er saken: jeg er ei dame i midten av trettiåra med flere barn. i 15 år levde jeg sammen med en mann som jeg egentlig aldri har elsket og som aldri har vært atraktiv i mine øyne. Hvordan jeg overlevde så lenge er jeg ikke sikker på, men tror det var fordi at jeg valgte den enkle løsningen, jeg valgte en mann ettersom dette er det "normale". Det er noen år siden vi har gått ifra hverandre nå og jeg kjenner på følelsen av ensomhet. "problemet" er at jeg ikke ser på menn som atraktive lenger. Jeg har lenge visst at jeg blir tiltrekket av begge kjønn, men de siste årene har jeg mista interessen for menn, og ser vel på meg selv som lesbisk..... jeg har stått fram til mine nærmeste venner og dette gikk over all forventning. De har akseptert at dette er meg og vil støtte meg uansett hvilke valg jeg velger. jeg er heldig som har et uendelig godt nettverk av uerstattelige venner som jeg er veldig glad i!!!! sånn sett kan man vel si at jeg er på tur til å stå frem, men så kommer problemet...... jeg har en familie av den gamle, tradisjonelle sorten som mener at homofili er unaturlig og ekkelt. jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette ettersom jeg har et veldig godt forhold til familien min nå, og er redd de vil støte vekk meg og mine barn.... dette er noe som ikke må skje!!!! jeg har i flere år slitt psykisk pga. denne hemmeligheten jeg bærer på og det hadde blitt løftet ett tonn fra mine skuldre viss jeg bare hadde fått det ut!!!!!! MEN HVORDAN????? HVA I ALL VERDEN SKAL JEG GJØRE???????

Svar | Siter | Varsle | Overvåk

Svar på innlegg

#1. Postet 24.05.2016 av Anonym

Jeg skjønner problemet ditt, jeg er selv lesbisk og har en die hard kristen bibelpushende bestemor. Jeg har egentlig bare bestemt meg for å ikke si noe til henne for der får man bare tull som en reaksjon tilbake. Men du kjenner jo familien din best så ikke ofre din egen sjelefred for at de skal ha '' riktig'' oppfatning av deg. Du er jo samme person uansett.

Svar | Siter | Varsle

#2. Postet 04.06.2016 av Anonym

Skjønner at dette ikke er lett, jeg har ikke kommet så langt ut av skapet som deg ennå men jobber med saken...
Hvis du trenger en venn i samme situasjon så send meg gjerne en PM :)

Svar | Siter | Varsle

#3. Postet 10.06.2016 av Arony

Hmm... åssen er situasjonen? Har du kjæreste nå? Hvis ikke ville jeg valgt veldig enkelt å la være å si noe ettersom jeg sa heller aldri noe om sexualiteten min før jeg faktisk hadde et forhold. For meg virker det unaturlig å stå frem. Jeg bare presenterer kjæresten min når jeg har en.

Svar | Siter | Varsle

#4. Postet 01.07.2016 av karen

Jeg har også vært i et heterofilt forhold i mange år og har barn. Dette forholdet føltes aldri ekte og jeg holdt ut så lenge fordi det var "forventet". Nå er jeg alene. Og kommer aldri til å gjøre den feilen igjen og håpe at det går over. Jeg skal leve min sannhet.
Selv kjenner jeg ingen som er homofile eller lesbiske, jeg har et lite nettverk og en liten familie. Jeg har ikke kommer ut av skapet til noen enda, men føler på mange måter at det bør ikke være relevant å gjøre det. Hvem jeg ønsker å dele livet med og elsker må folk rundt meg bare akseptere. Om de ikke gjør det, så er det i hvertfall deres problem. Ikke mitt. Det er mitt liv og jeg som skal leve det. Hvis noen spør, ska jeg si sannheten.
Jeg håper du finner ut av det.

Svar | Siter | Varsle

#5. Postet 07.09.2016 av Anonym

Jeg kan forstå at du synes det er vanskelig å skulle stå frem. Nå er det en stund siden du posta innlegget. hvordan har du det nå? Jeg synes det er positivt at du velger å være ærlig og åpen om det du går igjennom.

Jeg er ikke i samme situasjon som deg noe som gjør at jeg har vurdert om jeg skal svare deg eller ikke. Men så har jeg tenkt at kanskje mine tanker rundt det å stå frem kan hjelpe deg videre. Det får du avgjøre selv:) Jeg synes det var og fortsatt er utrolig krevende å stå i en komme ut av skapet prosess. Jeg har aldri vært sammen med en mann og har ingen barn og derfor ikke min egen familie sånn som du. Men jeg har en familie/venner med sterke meninger og ulik personlig tro. Pappa har muslimsk oppvekst, men er ikke veldig praktiserende og jeg har flere venner som er sterkt personlig kristne.

I over et år nå har jeg tenkt masse på hvem jeg er, om jeg skal stå frem, hva som vil skje om jeg gjør det/ikke gjør det, hvordan andre vil reagere, om dette vil bli en byrde for min familie og venner, om de må tåle masse baksnakking og dritt fordi jeg velger å være meg. Jeg har også tenkt mye på hva jeg gjør om det at jeg er skeiv går over, og hva jeg gjør om jeg mister venner. Men vet du hva! Jo mer jeg tenker på alle disse spørsmålene, jo mer jeg tenker på alle andre jo mer innser jeg runden med spøsmål, runden med de samme tankene leder meg til nøyaktig samme konklusjon. Spøsmålet som tilslutt skal besvares er om jeg skal stå frem eller ikke stå frem.

Står jeg ikke frem kan jeg aldri være meg selv. Jeg må fortsette å sjule hvem jeg liker og ting vi gjør sammen. Friheten til å holde hender, være sammen offentlig blir begrenset fordi jeg hele tiden blir sittende å lure på om noen ser, om noen tenker, om noen snakker. Ikke minst må jeg hele tiden passe på hva jeg sier til andre. Resultatet blir at jeg beveger meg lenger og lenger inn i skapet, lenger og lenger vekk fra den jeg vil være og ikke minst lenger og lenger vekk fra fremtidige forhold. Det å holde på sånn, det å sjule, dekke over det er så utrolig slitsomt. Det hindrer meg i prosessen mot å akseptere meg selv. Det stjeler energi og hindrer meg i å være fri, kreativ og leken som jeg egentlig er. Og på mange måter så er det her jeg fikk nok. Nok av å holde på frykten for hva som kan skje og hva som faktisk vil skje og frykten på hvordan alle andre vil reagere på at jeg er skeiv. Så, Siden det å skjule det ikke lenger er et alternativ. Må jeg stå frem.

Svar | Siter | Varsle

#6. Postet 07.09.2016 av Anonym

DEL TO AV INNLRGGET:

Det er nok mange måter å gjøre det på og jeg prøver å finne min vei. De som spør. De får svar. Og noen av de som ikke spør de får svar uansett. Jeg er ikke en person som skriver lange brev og poster de på facebook ( selv om det sikkert er rett for noen). I utgangspunktet synes ikke jeg alle har noe med hvem jeg liker. Og jeg ønsker ikke at det at jeg er skeiv skal være det første folk får vite om meg fordi jeg er så mye mer enn akkurat det. allikevel ønsker jeg at de som står meg nærmest bør vite. Så jeg har inntil nå valgt å ta dette face to face. Først til noen nære venner. Alle de( nei det er ikke 20 enda) jeg har stått frem til har sagt at de respekterer og støtter meg og forstår. Allikevel føler jeg at alt endrer seg. Måten de ser meg på, måten de snakker til meg på. Noen har sagt at de ikke forstår. Kanskje trenger de tid til å fordøye dette. Jeg ser ikke typisk skeiv ut og for mange kom det kanskje som et sjokk. Dette gjorde meg egentlig litt redd. egentlig litt usikker fordi jeg føler meg naken og sårbar. men aller mest gjør dette meg lei meg. På en annen side føler jeg meg mer letta, at det har blitt enklere å akseptere meg selv, enklere å være meg selv. Og selv om jeg ønsker å bli behandlet som før, så ønsker jeg ikke at disse erfaringene skal stoppe meg fra å komme ut. Stoppe meg fra å være meg. Så Jeg kommer til å fortsette. og jeg ble faktisk møtt med forståelse fra et uventa hold. En av de aller første jeg kom ut til var en som var sterkt personlig kristen. Hun ble overraska, men sa hun respekterte meg og virkelig mente det og at hun var glad på mine vegne. For meg var det en god opplevelse.

Ingenting av dette er enkelt, men det du sitter igjenn med etterpå er en ny respekt for deg selv. Skal jeg gi deg et råd så er det å skaffe deg noen å snakke med. Noen å dele med. det er ikke mange uker siden jeg satt planta med begge beina inni skapet. Hadde det ikke vært for noen fantastiske mennesker inne på skeiv.no som jeg kunne delt tankene mine med så tror jeg ikke at jeg hadde kommet videre i min prosess. Jeg ville kvernet rundt på de samme tankene og mest sannsynlig fortsatt vært i dypt inni skapet. Så tusen takk til dere, dere vet godt hvem dere er:))Jeg vil være dere evig takknemlig. Det er noe unik å snakke med noen i lik situasjon. Ja mine hetrovenner nikker og forstår, men det å møte noen som har vært igjennom en komme ut prosess var og er for meg helt unikt. Og selvfølgelig! Har du ingen å snakke med, eller vil snakke med meg så ta kontakt:)

Svar | Siter | Varsle

Her kan du skrive en melding som vil vises for alle på Skeiv.no.

Skriv Skriv her Skriv i megafonen