Min historie: «Jeg tror jeg alltid har visst det»

At blikket mitt søkte jentene. At hjertet slo litt fortere når en kvinne smilte til meg. Likevel brukte jeg mange år på å skyve det bort, forklare det, gjemme det – også for meg selv.

Av: Maria Apurva Dalgaard

Jeg er fra Danmark, men har bodd i Norge i fire og et halvt år. Gjennom ungdomsårene var det mange som spurte meg om jeg likte jenter. Spesielt på efterskolen (17 år gammel) husker jeg hvor vanskelig det var. Spørsmålene traff noe jeg selv ikke var klar til å sette ord på. Jeg lo det bort, byttet tema, latet som ingenting. Innerst inne var jeg redd – redd for hva det ville bety, redd for å bli sett på en annen måte, redd for ikke å passe inn. Jeg var bare ikke klar for å stå frem.

Det var først etter at jeg flyttet til Norge at jeg turte å være ærlig med meg selv. Kanskje var det avstanden, kanskje var det nye omgivelser, eller kanskje var jeg bare klar. Uansett grunn ga livet her meg rommet jeg trengte.

Som 28-åring sa jeg det høyt: Jeg er tiltrukket av kvinner, og jeg har funnet en jeg liker, og som liker meg.

Jeg husker øyeblikket som befriende. Ikke dramatisk, ikke fylt av tårer – bare en stille lettelse som bredte seg i kroppen. Som å puste helt ned i magen for første gang. Som om noe inni meg falt på plass.

Det var ikke fordi jeg ble en annen. Det var fordi jeg endelig fikk lov til å være meg selv.

Samtidig kjenner jeg at jeg fortsatt kan være litt redd, når jeg går på datingapps. Når jeg dater kvinner, merker jeg at jeg blir usikker. Jeg har kun vært med én annen kvinne, og det føles sårbart å si det høyt. Jeg kan tenke mye på hva den jeg dater vil tenke om meg – om jeg er erfaren nok, trygg nok, eller “skeiv nok”. Men jeg øver på å gi meg selv den samme forståelsen og tålmodigheten som jeg ville gitt til andre.

MagasinetOm ossBli medlem