I formiddag har jeg vært ute. Kjent vårdraget mot ansiktet for første gang. Og jeg som straks er 55. Tenk det. Jeg tok på en bukse som rekker til midt på leggen, den er myk og faller pent. Litt tykkere strømpebukse under og en vårjakke. Jeg tok på lett sminke; mascara, skygge, BB, matt pudder. Og leppene. Bittelitt, bare. Litt blekt og fuktig. Så gikk jeg ut og møtte våren. Vinden som kjelte mot huden. Følelsen av meg, av klærne, av historien som brister og synker i mørket, idet jeg prøvende strekker opp av jorden.
Jeg øvet meg på å møte blikket til CIS-armeen, og de unge biologiske gutter og jenter - løpende, pustende, kavende. Og ikke minst den største frykten av alle: modne, vakre kvinner - med et perfekt ytre, sminke og kropp - medlemmer av den lukkede nasjonen hvor jeg tråkker inn på en grell og utilgivelig måte.
Jeg er straks 55 og har vært ikke-binær hele livet. Sint og fortvilet over kategorier og merkelapper av alle former og typer. Mann. Kvinne. Norsk. Utenlandsk. Stygg. Pen. Normal. Unormal. Vellykket. Mislykket. All den tiden og alle de kreftene som menneskene rundt meg brukte på å posisjonere seg i begrensende rubrikker. Og alle de som stod et sted mellom. Men jeg turte aldri. Jeg turte aldri si eller gjøre noe - fordi det var forbudt. Det var unormalt, stygt, ekkelt og ville gi et rykte som ødela livet for meg og alle rundt meg - for alltid. Kunne man ikke bli lagt inn på lukket avdeling også? Eller fengslet, mon tro?
Så jeg øvet daglig på å være et realt mannfolk, litt bred i gangen, en spyttklyse eller to, kraftig håndtrykk. Og det søkende blikket, drømmen om å få sitte stille i et rom og kjenne veggene mot kroppen, fingertuppene mot glatt hud, alt dette vekk-gjorde jeg. Sakte men sikkert. Bare kroppshatet forlot meg aldri. Den store, tunge, muskuløse kroppen som hylte MANN alle veier.
Men i dag har jeg altså vært ute. Og til tross for at den store, tunge kroppen er tyngre enn noen gang, så var jeg lett som et solsikkefrø, i myk bukse og vårjakke.
- Ein